Jeg kommer fra en familie der det hviler en forbannelse over kvinnene. Det så lenge ut som jeg hadde unnsluppet, og hadde arvet genene fra min fars side av familien, men nå ser det ut som mitt hell har snudd seg. Forbannelsen har begynt å ta form i kroppen min, og uansett hvor mye jeg prøver å stå i mot, kjenner jeg at det er krefter sterkere enn meg selv som sprenger seg fram. Jeg holder på å få grønne fingre, slik som min mor og hennes mor før meg. I tillegg til utallige tanter og kusiner.

Man skulle kanskje tro at det å ha grønne fingre var en gave, men det er vel det som blir sagt av de som ikke har evnene. Det burde jo være en fin ting å få ting til å gro og trives, til å spire og blomstre. Joda, jeg liker det jo, men det er noe jeg ikke har fortalt enda…

Jeg kommer fra en streptocarpus-familie… Og når man har grønne fingre, så virker det som om dette er blomsten med stor B, i alle fall i min familie(min mor har ca 70 planter av arten, med stort og smått..). Jeg husker enda tilbake til min ungdom, da mamma var på jobb, og min bror og jeg var hjemme alene. Hun ringte alltid hjem i 12-halv ett tiden, for da begynte solen å komme i stuevinduene, der hvor de dyrebare blomstene sto. Det hun spurte om var ikke hvordan vi ungene hadde det, men om jeg hadde husket å sette noe foran blomstene, og om de så bra ut…

Kanskje var det denne traumatiske oppveksten som gjorde at jeg “blomstret” sent med tanke på mine grønne fingre.. I fjor høst kjøpte jeg en pose med tre blomster i til 69 kr. For hos meg har det vært greit å ha billige planter, som lett kunne skiftes ut med nye billige planter etter noen måneder. Det jeg ikke la merke til, var at innerst i posen sto en tusete og sliten streptocarpus og hang med hodet. – Står du her og henger, spurte jeg den, og ga den en skvett med vann og satte den i en vinduskrok.

Vinteren gikk, og plantene mine får vann sånn dann og vann, og det var flere ganger uklart om den puslete streptocarpusen kom til å overleve. Men så, en dag i april skulle jeg ta den lille, som synlig hadde blitt større, i ettersyn, og jeg holdt på å gi meg ende over. Nederst nedi der, innimellom dunete, grønne blader, var det knopper!

Jeg hadde ikke bare greid å holde liv i en straptocarpus en hel vinter, den trivdes så godt i vinduet mitt at den ville gi meg blomster! Jeg reddet den bort fra vinduet, og satte den på hedersplassen på spisebordet.

Nå ser det ut som jeg for aller første gang skal få blomster på en avblomstret orkideè også, så spørsmålet er jo hvor skal dette ende? Hvis duftranken min, som ikke har blomstret på snart 4 år også blomstrer i år, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre..

*titter ned på fingrene mine*

Fortsatt rosa, men med en anelse pistasjegrønn tone i tuppene..

En liten knopp..

En liten knopp..

 

Blomst!!

Blomst!!

 

Okideè som ser ut til å ha blomstringsvilje..

Okideè som ser ut til å ha blomstringsvilje..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende