Once upon a time in Mexico
Del 2: Første kveld
Resten av bussturen til hotellet sitter de ganske stille, og bare betrakter den frodige naturen som farer forbi. Bohemen tenker sitt om sitt ikke så veldig snakkesalige reisefølge, Gubben tenker at det skal bli godt å legge seg nedpå litt når de har sjekket inn.
I respesjonen på det noe nedslitte hotellet, står Miguel de Santos og tørker støv av souvernirsamlingen som kan bli gjestenes for en neve dollars. Han er en liten, slank herremann med en lett vippet bart. Ulastelig kledt i svarte bukser, hvit skjorte og med et rødt skjerf rundt livet er han selve ikonet for en meksikaner. Han snur seg da duoen fra Norge kommer inn i resepsjonen, og tar et lite øyeblikk for å ta inn over seg hvem gjestene er.
To menn, meget lyse i huden. En høy, litt gråsprengt ved tinningen, med hvit tennisskjorte, grønne kakishorts og sandaler med ankelsokker i. Den andre er noget lavere, i en beige safariskjorte, en brun militærshorts og sorte armyboots, med en rød mageveske rundt livet. Miguel hever brynene en smule, før han går mot dem med utstrakt hånd og et strålende smil som vippet barten en tanke mer oppover.
”Welcome to Sienna de Villa, my name is Miguel, and I will be your host!”, sier han overstrømmende på gebrokkent engelsk, mens han rister hendene deres etter tur. Den laveste er hard i klipa, den høyeste har svette hender. ” Merci beaucoup”, sier Bohemen, og skjønner ikke hvorfor Gubben ser på ham med et lett irritert blikk og et snøft.
“Hemos reservado una habitación en nombre de los bohemios”, sier Gubben på perfekt spansk. Bohemen ser overrasket på Gubben, og prøvde å huske sist han hørte ham si noe som helst.
”¡Ah, sí, señor, por supuesto, he aquí las llaves!”, sier Miguel, åpenbart glad for å få snakke sitt morsmål, og gir Gubben nøklene til rommene deres.
Rommene ligger ved siden av hverandre, forbundet med et felles bad. Bohemen slenger fra seg den tunge bagen ved siden av senga, og masserer skulderen den har hengt på siden han gikk av bussen en halv kilometer fra hotellet. Rommet er ikke stort, og det er ikke akkurat noe luksusstandard. En ganske enkel innredning, med en bred enkeltseng, et nattbord, klesskap der den øverste hengselen på den ene døra truer med å slippe taket, og en kommode som har sett bedre dager. Det gjelder forøvrig hele hotellet ser det ut som. Foran vinduene er det bare moskitonetting i sprossene med vakre utskjæringer, og skodder som kan lukkes i uvær. Men akkurat nå strømmer solen inn, og danner et skyggemønster på sengen. Bohemen tar av seg sandalene, og setter seg prøvende på sengekanten.
Vifta over hodet hans durer, trafikken utenfor er rolig og støyen fra menneskene der ute høres bare som bakgrunnsmusikk. Bohemen sover nesten før hodet treffer puta.
Flere timer senere våkner han brått av at noen banker på døren med harde never. Han setter seg brått opp i det nå mørke rommet, famler etter en lysbryter og setter i et hyl når han kommer borti noe uidentifiserbart. Som en rakett er han ut av senga, og ved døra, der han finner en lysbryter. Han myser litt i det skarpe lyset, men får fort øye på den. På veggen der han famlet etter lys sitter en edderkopp nesten på størrelse med hånden hans. Han river opp døra, og ser rett inn i øynene til Gubben. ”Har du ei jente på rommet?” spør han og strekker hals for å se inn. Bohemen rister på hodet, og prøver å komme forbi, vekk fra monsteret ved senga. ”Men det var jo ei jente som hylte like etter jeg banket på?”, fortsetter Gubben påståelig. ”Ingen jente her, herregud, hva tar du meg for?”, sier Bohemen indignert.
Gubben får med ett øye på edderkoppen, går bort til den og studerer den en stund. Bohemen kjenner nakkehårene reise seg på ryggen, og tenker at nå skulle de hatt edderkoppeksperten Nunzio her. ”Det er en mexican redknee, ufarlig for mennesker, i alle fall frisk mennesker”, sier Gubben. Bohemen ser på hånden han kom borti den med, og merker at det stikker litt i den. ”Den bet meg”, sier han og rekker fram hånden. Gubben rister på hodet og forteller at den nok bare har frigitt noen hår når han kom borti den. ”Ikke noe farlig”, sier han, tar med seg sandalene ved senga og formerlig dytter Bohemen ut, sånn at han får lukket døren. ”Men, i helvete mann, skal vi ikke drepe den? Jeg vil ikke ha den der saken på rommet mitt!”. Tanken på å sove med et sånt uhyre i krokene, kanskje til og med i sengen, får ham til å grøsse høylytt og savne senga hjemme intenst. Gubben rister tørt på hodet, og gir ham et oppgitt blikk, ”De er fredet i Mexico!”. Så er det ikke mer å si til den saken.
De inntar et festmåltid i hotellets restaurant. Det er ikke mange gjester og Miguel er servitør. Bohemen mistenker ham for å være kokken også, om det da ikke er en fru Miguel som kokkelerer. Det gjør godt med mat i kroppen, og et sterkt, noe lunkent øl i gedigne glass, får hodet til å føles ganske lett. De får vite at ølet er hjemmebrygget av Miguel selv, at han er gift med Maria og har fem barn. Han og kona driver hotellet, og bor i et hus i bakgården.
Etter å ha takket for maten, går de ut i natten, fra stranden høres musikk og den surringen som mennesker avgir når det samles mange på et sted. Latter bryter igjennom de monotone samtalene, og etterhvert som de nærmer seg høres klirring i glass. En meksikansk fiesta. De blir tatt i mot med åpne armer, og snart sitter de med en rekke tequilashots og sangrita foran seg. En shot og en sangrita, annenhver gang, og våre venner begynner å synge med orkesteret som spiller, skåle med damene som sitter ved siden av.
At de senere på kvelden tar et nattbad nede på stranden, løper for livet da en krabbe prøver å sette klørne i dem og spyr i kor bak en ananaspalme, snakker fortrolig med en frodig og særdeles vakker postkasse og raver rundt med armene i hverandre mens de synger Viva el España i gatene, kommer de absolutt ikke til å huske noenting av neste dag. Heller ikke hvorfor en lokal guide kommer for å ta dem med inn i jungelen på tur…
av 14 lesere
