Once Upon a Time in Mexico

Resymè: Bohemen og Gubben er på guttetur til Mexico. Etter en fuktig første kveld, blir de tidlig neste morgen hentet av Jose, som tar dem med på en guidet tur i jungelen. Langt inne i jungelen blir de overrasket av seks bandidos, men unnslipper såvidt både dem, og en sulten krokodille..

Del V: Jungelhelvete

Da vi sist hørte om våre venner gjorde de seg klar til sin første natt under åpen himmel. Nå har de vært ute i jungelen i over en uke. De har overlevd på en diett bestående av røtter, larver og frukt, som ved et par tilfeller har vist seg å være svært lakserende, selv i små mengder.

Hver dag kjemper de mot vegetasjonen, elver, dype juv og bratte skrenter. Og hver kveld og natt går de til krig mot tusentalls av mosquitos, og taper slag etter slag for de aller fleste av dem.

For døyve den verste kløen tok de et gjørmebad i en liten pytt. En pytt hvor det bodde blodsugende igler store som iberiasnegler.

Skjortene ble liggende igjen ved elvebredden da de flyktet fra røverne, og for å verne overkroppen mot stikkende greiner, sol om dagen og mosquitos om natten, laget de seg provisoriske skjorter av store blader, som de brettet på midten og skar hull til hodet med Gubbens foldekniv. For å feste “skjorten” rundt livet, har de surret flettet bark av ungtrær.

Skitne, med ansikter hovne av mosquitobitt, solbrenthet og netter med lite søvn, er våre helter et skremmende syn der de vandrer vilkårsløst rundt i jungelen. Håpet om å noensinne finne ut, svinner hen for hver kveld dagslyset forsvinner, og etterlater dem i stummende mørke, med jungelens nattlige lyder og skapninger litt for tett innpå.

~o*O*o~

Det er midt på dagen, den niende endeløse dagen i det grønne, frodige, tettvokste helvete som kalles jungel. Bohemen går først, roter med en stokk i det tørre løvet på bakken foran seg, for å skremme slanger som kan ligge på lur.  Her er ingen stier å følge, annet enn dyretråkk, slik som det de følger nå i håp om å finne drikkevann. Gubben banner bak ham, og stamper hardt i bakken med føttene. Bohemen snur seg og ser på ham. Responsen er den sammen som de tre foregående gangene det har skjedd i dag.

- Helvetes maur!

De går videre i taushet. Det er ikke mye med deres nåværende tilværelse som minner om den morsomme, uanstrengte og elleville gutteturen de planla. Gubben var ordknapp i turens begynnelse, men nå er de like tyste begge to.

Med et slutter jungelen, og Bohemen stanser opp midt i den steikende solen. Rett foran ham ligger en grusvei. Gubben går og børster maur av de hårete leggene sine, og legger ikke merke til Bohemens bråstopp, og braser rett inn i ham, så de faller inn på veien begge to.

- Hellige Maria, utbryter Bohemen mens han stavrer seg på beina igjen. Han ser nedover veien, først til den ene siden, så til den andre.

- Hvilken vei går vi?

Gubben studerer veien. Bilspor og eselspor går i begge retninger. Han mumler for seg selv, myser opp på solen.

- Solen står i sør nå, antar jeg, siden det må være ganske midt på dagen, sier han, mest til seg selv.

- Stillehavet er mot vest.

Han snur seg, med solen i ryggen og peker med sin venstre hånd for å peile ut vest. Den peker rett inn i jungelen, der de kom i fra. Gubben banner lavt. Oppgittheten siger innpå dem, og Gubben synker sammen i veikanten og gnir seg over pannen.

Så hører de en rumlende lyd, og munter meksikansk musikk, og der, rundt svingen kommer en rød Chevrolet StepSide Pickup fra 50-tallet, med støvskyen som en hale etter seg.

Avventende står Bohemen i veikanten, mens han prøver å få Gubben opp på føttene.

- Tror du det er gjengen fra elva?, spør han nervøst.

Gubben har resignert helt, og virker helt tafatt der han trekker viljeløst på skuldrene.

Bilen braser mot dem, og Bohemen ser at mannen i bilen er alene. Han begynner å veive med armene, men sjåføren kjører rett forbi, med musikken strømmende ut av de åpne vinduene. Bohemen synker ned på kne i grusen, og Gubben banner lavt i munnviken.

Etter vel hundre meter bråstopper bilen, så dekkene skraper bortover den tørre grusen. Musikken dempes, og bare brummet fra motoren høres. Så smelles clutchen inn, gear skiftes til revers, og bilen kommer mot dem igjen, med enden først.

Over et par støvete Ray-Ban solbriller ser et par spørrende øyne fra den ene til den andre.

- Gubben? Bohemen?, sier han med tvil i stemmen.

Begge mennene nikker overrasket.

- Dæven, nå var jeg heldig!, sier mannen, og rekker fram en hånd gjennom vinduet på passasjersiden.

- Navnet er neck. Redneck, sier han og gliser.

- Gamla di sendte meg, Pistolero og Tale ut på leting da hun ikke fikk tak i deg, de andre to er like i nærheten.

Redneck finner fram en walkietalkie av god gammel årgang, og sender en melding til de andre.

- Fuglene er fanget. Sees på markedet. Over og ut.

Knatring i høytaleren, og en kvinnestemme bekrefter at meldingen er mottatt, deretter en slepende stavangerdialekt som gjentar det samme.

- Hopp inn, karer, så kjører vi dere til nærmeste dusj!, sier Redneck og åpner døren.

Bohemen og Gubben presser seg inn, og priser seg lykkelig for Gamla og redningsaksjonen hennes!

Snipp snapp snute, så festet de natten lang, og sovnet med hodet på ei pute!

~THE END~

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Once Upon a Time in Mexico

Del 4: Flukten

Gubben tar et hardt tak i armen til Bohemen, trekker ham i ly ved den store steinen han brukte som stupebrett og skyller bort blodet med vann, for å se på nærmere på såret. Det siver fortsatt blod fra det, men det ser ikke alvorlig ut. Ikke for øyeblikket i alle fall, og ikke i forhold til de fem som fortsatt står på elvebredden og hoier. Flere kuler treffer vannet i nærheten av dem, men de står heldigvis trygt bak steinen.

”Hva skal vi finne på?”, spør Bohemen, ”overgir vi oss?”. Gubben rister sakte på hodet, og har fått en dyp tenkefure mellom brynene. Han ser seg rundt, men finner ingen utvei, steinene bak dem er for glatte, og uansett ville de da være fritt vilt for kulene når de kom opp dit. Eneste utvei er vannveien, under vann.

”Kan du svømme under vann?” Det høres egentlig ikke ut som et spørsmål, mer som en ordre. Bohemen prøver å riste febrilsk på hodet, men skjønner at han ikke har noe valg.

”Det er enda nesten fire timer til det blir mørkt, og så lenge kan vi ikke stå her, så vi blir nødt til å gjør dette i dagslys.”

”Men vannet er jo krystallklart, de vil jo se oss når vi svømmer forbi dem!”, protesterer Bohemen.

”Spark i elvebunnen, kom igjen!” Bohemen ser uforstående på ham, og får beskjed om å bare gjøre det. De står en god stund og sparker opp sand og mudder fra elvebunnen, og når Bohemen ser hvor grumsete vannet blir, skjønner han hva ideen Gubben har fått går ut på.

”Trekk pusten dypt, hold deg så dypt som mulig og på motsatt side av mennene. Vi må nok svømme femti meter under vann, men heldigvis har vi i det minste vannstrømmen på våre side!” Gubben gir tegn til Bohemen om å følge etter, og stille lar han seg gli under vann før han tar det første svømmetaket og forsvinner i det grumsete vannet.

Bohemen følger like stille etter, spenner fra med føttene, og bruker delvis armene for å svømme med og for å føle seg fram med. Han svømmer helt nede ved bunnen, og bruker en stein for å holde seg nede mens han padler med føttene. Det føles som lungene skal sprekke, han vil bare åpne munnen og trekke inn frisk luft, fylle lungene med livgivende oksygen. Men i stedet må han holde pusten enda en stund. Det ringer for ørene hans, han kjemper mot lysten til å stige opp, men frykten for å dermed stå ansikt til ansikt med banden gjør at han greier å svømme ti meter til, femten meter. Han kjenner det svartner for ham, lungene skriker etter luft. Da kjenner han at noen tar tak i ham og trekker ham opp.

Gubben drar Bohemen opp i frisk luft, holder hånden foran munnen hans så han ikke skal lage for høye gispe lyder når han kan fylle lungene.

”Vær stille!”, hvisker han og fjerner hånden. Bohemen ligger en stund og gulper luft i små munnfuller, mens han konsenterer seg om å være stille.

De ligger nå tyve meter nedenfor mennene. De kan skimte dem mellom trærne. Oppmerksomheten deres er fortsatt mot stedet bak steinen, og nå har to av dem tatt av seg og begynt å vasse ut i elva for å hente dem.

”Fan steike!”, kommer det fra Gubben på klingende nordnorsk. ”Nå kommer de til å skjønne at vi har kommet oss unna! Vi må komme oss lengre ned i elva før vi går opp.”

De svømmer i lange tak, strømmen begynner å avta og elven begynner å bli dypere og bredere.

”Finnes det krokodiller i Mexico?”, hvisker Bohemen spørrende til Gubben. Han nikker til svar, og peker på noe på elvebredden, men dette noe etterlater seg bare et svupp når det forsvinner ut i vannet. Bohemen setter store øyne spørrende på Gubben, som svarer med et rask nikk og svømmer mot bredden. Bohemen kan formelig kjenne at krokodilletennene synker inn i kjøtt, muskler og sener i foten hans, drar ham under vann og over i et dødens rull, sånn som han har sett skje med gnuer og sebraer på Animal Planet. Han kjenner fast grunn under føttene, og med hjelp av Gubben kommer han seg raskt opp på tørt land. Akkurat da hører de at det smeller i tenner like bak dem, de snur seg og ser en middels stor krokodille med buken halvveis opp på land, som synker tilbake ut i vannet.

De legger på sprang inn i jungelen, helt uten mål og mening, utenom det åpenbare, å komme seg vekk fra ville bandidos og sultne krokodiller.

Men mørket er ikke langt unna, og natten i Mexicos jungel er ikke det spor bedre enn dagen på samme sted. De er våte og etterhvert sultne og slitne. Bohemen tar seg selv i å savne Chica, og håper bandittene ikke gjør henne noe.

”Når solen går ned har vi omtrent en halv time før det blir skikkelig mørkt”, sier Gubben, og begynner å rive i noen busker. Han trekker fram en lommekniv fra shortsen, og takker høyere makter for at han ikke hadde den i skjorten som ligger igjen ved elvebredden. Han ber Bohemen holde, mens han begynner å flette de tynnen greinene. Bohemen skjønner ikke helt hva det er, men sier ingenting. Han er for sliten til å mene noe som helst, og i alle fall for sliten til å si i mot hva det enn er Gubben har for seg.

Det viser seg å være hengekøyer, meget primitive sådan, men de slipper i det minste å sove på bakken, som nattestid forvandles til en krigsmark for insekter, slanger og andre ulumskheter. Bål tør de ikke å lage, ikke at de hadde hatt stort å lage det med heller, annet enn å gni to pinner mot hverandre, men de tar ikke sjansen på å avsløre hvor de er, i tilfelle noen med skumle hensikter fortsatt er ute etter dem…

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Once Upon a Time in Mexico

Del 3: Jungelen

Bohemen våkner i en noe svømmende tilstand, det kjennes ut som hjemmebrygget øl, tequila og sangrita fra kvelden i forveien har blandet seg i hodet hans, og blitt en bombe som kan detonere når som helst.

Han setter seg forsiktig opp, stønner høylytt og legger en hånd over øynene og stryker den videre over pannen. Et øyeblikk sitter han bare sånn, og prøver å balansere hodet og magen, noe som er vanskelig siden det kjennes ut som det er sjøgang i hele senga. Plutselig kommer han på edderkoppen fra dagen før, og i et ikke altfor elegant sprang er han oppe fra senga. Han hopper litt rundt, rister på klærne og børster seg i håret med hendene, for å bli kvitt en eventuell Petter.

Midt i edderkoppdansen hans, banker det på døren med lett knoke, og Bohemen går for å åpne. Utenfor står Miguel. Han holder en lapp i høyre hånd, som han høytidelig overrekker Bohemen.
”Merc.. ehh.. Enchilladas, una momento.. Gracias!”, Bohemen stråler av stolthet da han endelig husker det spanske ordet for takk. Den lille meksikaneren nikker, og går.

Lappen er skrevet på det Bohemen antar er spansk, så han går ut i gangen og til venstre for å banke på Gubbens dør.

Etter en god del romstering, svak banning og noe tungt som faller i gulvet, går endelig døren opp. En sterk stank av brennevin og fyll slår mot Bohemen, som føler grønnfargen bre seg i ansiktet. En særdeles bakfull, kanskje egentlig enda ikke edru, Gubbe står i døråpningen og myser ut i lyset i korridoren. Bohemen bretter ut lappen igjen, og gir den til Gubben. Han leser mumlende på spansk, hever brynene spørrende, ser på Bohemen og tilbake på lappen.

”Vi skal på utflukt i jungelen sammen med Jose om en halv time!” sier Gubben med en røst like rusten som en ugalvanisert spiker som har ligget et år i vann. Han lar ordene dirre i luften, uten egentlig å være spørsmål, bare en konstatering.
”Vi får kle oss og be Miguel ordne med niste da”, sier han bare, og går inn på rommet sitt. Han lar døra stå halvåpen, og ute av stand til å protestere går Bohemen tilbake til sitt, mens han funderer på hva man har på seg når man skal på jungelutflukt.

Trettifem minutter senere står de to reiseglade mennene utenfor hotellet og ser skeptisk på det som åpenbart må være Jose. Han har med seg fire dyr, en hest, som helt klart er ment for ham, et muldyr og to esler. Bohemen holder på å begynne å fnise, for han husker da han ba Gamla til Gubben skrive om turen deres til Mexico, som måtte inneholde blant annet et esel. Og her var det jammen to!

Maria de Santos fyller to kurver med forskjellig spiselig og drikkelig , som Jose henger på det ene eselet. Gubben går bort til muldyret, en hest med lange ører, og stryker det på halsen. Jose sier noe på spansk til Gubben som nikker, og roper til Bohemen at eselet er hans.
”Det heter Chica”, sier Gubben med latter i stemmen.
”Hva betyr det?”, spør Bohemen, litt irritert på grunn av at Gubben tar det som en selvfølge at han skal få det største dyret av de to.
”Jente”, svarer han, mens han stiger opp på Castor.

De er et underlig følge der de følger en smal sti gjennom tett jungel. Tre timer har gått, og Bohemen føler han har vannblemmer på en plass der sola aldri skinner, i tillegg svirrer det tusen milliarder dyr rundt ham, og annet hvert sekund synes han at han ser en slange henge ned fra en grein. Gubben ser ikke ut til å plages nevneverdig, der han sitter høyt til hest, som jo egentlig er et muldyr, men i alle fall høyt som en hest. Han hører Gubben rope noe til Jose på spansk, og at han får svar. Gubben snur seg til Bohemen og sier at de er framme om en liten stund.
”Framme hvor?”, sier Bohemen halvhøyt til seg selv og får et skrikende svar fra en fugl som letter like i nærheten. Han er så nadfor, bakfull og drittlei at han ikke reagerer engang, sitter bare og sturer og kan ikke skjønne at denne stien skal føre dem noe sted enn enda lengre inn i hutaheita av en jungel.

Så med ett åpenbarer det seg foran dem. Eselet hans holder nesten på å gå rett i rompa på lasteeselet foran, siden Bohemen egentlig ikke følger med. I forbauselsen da eselet plutselig tar et skritt til side, faller han av med et dunk. Når han kommer seg på føttene igjen, ser han grunnen til at de andre to har stoppet. En bred foss med en stor og innbydende kulp midt i all den grønne jungelen, rene skjære paradiset ligger foran dem og inviterer til en dukkert.

De inntar et deilig måltid ved bredden av elven, mens duren av fossen konstant lokker dem uti. Bohemen er først, og nyter det kjølige vannet mot den varme kroppen. I lange svømmetak er han borte vad fossen. Vannet flommer over ham, banker den stive og støle kroppen hans masserende. Gubben svømmer bort til en stor stein, klatrer opp, og videre på en større stein, før han stuper uti i et skikkelig svalestup. Da hører de et smell fra stedet de forlot Jose og dyrene.

En bande på fem bandidos står ved en vettskremt Jose, tre av dem snur seg og ser bort på dem. Den ene av dem vifter med en dobbeltløpet hagle. Gubben ser bort på ham, og rister på hodet. Nå har alle de fem rettet oppmerksomheten til de halvnakne mennene i vannet. I bakgrunnen ser de Jose komme seg skjelvende bort til hesten sin, lydløst stiger han opp og borte er han. Muldyret følger etter, men de to eslene er bundet og har ingen annen utvei enn å bli stående. Bohemen hører at Gubben banner.

Et skudd treffer en stein like ved Bohemen, og han kjenner en intens smerte ved venstre øye. En bit av steinen må ha truffet ham, han legger hånden over smerten. Blodet kommer piplende, og snart renner det nedover kinnet hans. Gubben svømmer bort til ham, ber om å få se på såret, men konstaterer åpenbart at det ikke er noe farlig. Mennene på elvebredden roper og hoier, og flere har trukket pistoler og kniver.
”Helvetes uflaks!”, sier Gubben.
”Maks uflaks”, tenker Bohemen, tar hånden vekk fra såret og ser ned på den. Den er dekket av blod.

To be continued…

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende