Musikk er ikke alt her i verden, så denne uken kjører jeg på med litt morsomheter.. Det er tross alt alltid morsomt når noen ser ut til å slå seg skikkelig..

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det hele begynte i går kveld.
Eller nei, det begynte for snart fem uker siden, da mobilen min klikket og begynte å vise kinesiske/japanske (jeg ser ikke forskjellen..) i stedet for bokstaver, den ville bli slått av og ville heller ikke brukes til noe.. Så jeg tok den med til forhandler, og den ble sendt inn til Sony Ericsson (jeg regner med det i alle fall.. Det ville vært dumt om den ble sendt til Nokia..). Dermed sto jeg der da, mobilløs, men slett ikke rådløs!
Jeg børstet støvet av min eldgamle SE 750i, satte i sim-kortet og den startet uten problemer!

Den bar preg av å være den mobilen jeg har brukt lengst, ever! I to og et halvt år var den min trofaste følgesvenn, før jeg i fjor sommer byttet den ut.. Slitt og ripete, med en høytaler som skurret og taster som hang seg oppe.. Men den var brukanes, i alle fall i de tre ukene det angivelig skulle ta å fikse min nye mobil.

Det går aldri så fort som de tror. I morgen er det fem uker siden jeg sa farvel til min SE 715i, og i går måtte jeg si farvel til min gamle SE 750i.. Den trakk et par tunge sukk, før den åndet ut etter et hardt møte med stuegulvet. Livet sto ikke til å redde.

Jeg rasket sammen bitene, og la den forsiktig i beholderen for elektrisk avfall, under vasken på kjøkkenet (les: søppelbøtta), strøk over den en siste gang før jeg lukket døra, og gikk til sengs uten mobil.

I morges våknet jeg av alarmen til datteren min. Trodde jeg. I halvørska, som vanlig på morgenen, sto jeg opp og gikk på kjøkkenet for å smøre frokost og skolemat. Da går snoozealarmen på rommet til datteren min, og jeg ba henne slå den av. Men det merkelige var at alarmen hørtes ut som den kom fra kjøkkenet. Jeg lokaliserte den nærmere til vasken, eller mer bestemt fra skapet under vasken, helt nøyaktig; søppelbøtta.

Der lå den, uten deksel, uten taster, bare en skygge av hva den engang var, fast bestemt på å vekke meg, for en aller siste gang…

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hehe..det har jeg ikke lagt merke til før nå, at inne på dashbordet står det Howdy, Hilde Herigstad.. Koselig med en sånn internasjonal/texasiansk hilsen en sen ettermiddag!

Snakk om ettermiddag, her er det per definisjon fortsatt førmiddag, da vi ikke har inntatt dagens andre måltid enda.

Pannekakerøren skal få stå og godgjøre seg mens vi drar til stallen for andre gang i dag for å gi hestene kvelds.. Jeg er så sulten, at det er mulig jeg tar en munnfull av høyet for å døyve den verste romlingen!

Men etterpå, da skal det stekes bacon og pannekaker så det står etter!

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en ting jeg har lurt på en stund. Egentlig ganske lenge, og denne tingen jeg har lurt på ganske lenge har irritert meg litt, sånn av og til, når jeg kommer på det, og kjenner at det irriterer meg..

Helt til høyre inne på forsiden til VGB står det en lang liste over anbefalte blogger. Mange flotte blogger der, og selvfølgelig da også flotte bloggere. Som alle sammen helt sikkert fortjener å stå på den lista.

Men det er en jeg savner, som jeg mener burde stå høyt der oppe, omtrent en selvskreven ener..

Hvorfor i helvete er ikke Redneck på lista over anbefalte blogger???

Og hvordan kan vi(hvis noen er enige med meg) få ham opp på den?

Jeg syns nemlig han fortjener det!

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

John Mayer fikk trone som ukens utvalgte i tre uker, mye fordi jeg ikke fant noen som kunne ta hans plass, men også fordi de to siste ukene har vært bare stress.. Denne uken er egentlig ikke så ulik de to forrige, men når ta jeg meg litt tid..

Vanskelig å finne en oppfølger til “Who says”, men denne uken har jeg ikke akkurat gått for favorittmusikken min, men musikkvideoen. Ganske enkelt på grunn av det aller første som kommer opp på skjermen; om “sykdommen” Abicere Lepruos. Utslettet som utsletter deg om du gir opp ambisjonene dine..

Med dette gir jeg deg en sterk oppfordring til å følge hjertet og ambisjoner; vi er alle født til å bli noe, hva du blir er opp til deg!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..fortsettelsen på Once Upon a Time in Mexico..

Har nok latt de to karene vært lenge nok ute i jungelen nå.. Må finne en måte å få dem ut derifra..

Noen som har et forslag på hvordan det skal skje?

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sviiiiimmel..

Jeg har jo nevnt vår vakre hannkatt Storm i tidligere innlegg, han har nå blitt halvvoksen, og som pubertale hanndyr flest er det lyster som sprenger på, som man vanskelig får utløp for innendørs, om man da ikke finner et loddent pledd i sofaen som kan brukes som substitutt..

I alle fall, dagen i dag var den siste der Storm kunne våkne med to kroppselementer inntakt, det var tid for avballifisering(også kallt kastrering) hos dyrlege Siri. Tror kanskje ikke Storm kommer til huske Siri med kjærlighet, først stakk hun ham i låret med en nål, sånn at han var groggy og til slutt sloknet. Deretter, mens han lå som et slakt, men fortsatt kunne kjenne smerte, stakk hun en ny nål inn i hver testikkel for å bedøve..

Han sover nå, inntullet i et teppe, god og varm. Uvitende om at han nå er tante Storm…

Vel hjemme, fortsatt slått ut av narkosen.. Avballifisert..

Fikk ikke tatt noen bilder under selve inngrepet, da jeg sto og holdt bakbeina hans da dyrlegen sprettet opp godteposene, slo knute på strengen og skar av det som ble til overs..

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har laget pizza, sammen, sånn som vi alltid har gjort, han steker kjøttdeigen og lager fyllet, mens jeg står for deigen. Vi ler, flørter og har det bra. Fint. Kanskje ikke verdens mest spennende par, men vi er oss, trygt og godt.

Jeg har akkurat satt tennene i en pizzaslice, hogger til og får en brennhet bit i munnen. Det er da han sier ordene:
- Jeg har vært utro!
Den varme pizzasausen brenner tungen min, jeg super inn munnfuller med luft for å kjøle den ned, mens jeg ser uforståelig på ham.
- Jeg møtte henne for et år siden, og jeg greide ikke å holde meg unna, fortsetter han.

Han ser ikke på meg, men ned i pizzabiten som ligger på tallerkenen foran seg.
Jeg slutter å tygge, og kjenner en klump i magen som begynner å vokse. En slags håpløshet og nummenhet slår til i lemmene mine, armene blir blytunge, pusten går raskere.

Raskt spytter jeg ut pizzabiten jeg har i munnen, klumpen i magen gjør tanken på å svelge den umulig, der den vokser oppover halsen min. Jeg har enda ikke sagt noe. Jeg ser på klokka på veggen. 21.13, og en bisarr tanke i hodet mitt forbanner at den ikke er 21.12, det hadde vært kulere, tenker jeg.

Blikket hans brenner hull på meg, så jeg snur hodet sakte mot ham, og møter øynene hans med bunnløst blikk. Han ser ned igjen.

Klumpen i magen har satt seg fast i svelget, og jeg kjenner at den presser på tårekanalene. Jeg prøver å ta inn over meg hva dette betyr, hva valget mitt er, eller om jeg i det hele tatt har noe valg. Sakte får jeg kontroll over stemmen, nok kontroll til å si noe.

- Hva skjer nå da?, spør jeg i det jeg selv mener er en rolig tone. Jeg lar neglene bore seg inn i kjøttet nederst i hånden for å dirigere smerten som sitter i brystet over til en smerte jeg selv kan kontrollere.

Han ser på meg, forteller at han er forelsket, og at de har planlagt at han skal flytte nedover til henne.

Tanken på at han skal flytte fra sin egen datter får meg til å miste besinnelsen, og akkurat i det jeg tar kvelertak på ham og skal til å slå, våkner jeg. Svett og fortsatt sint. Forbannet. Helvetes idiot!

Jeg vekker ham med et knuff. Får ham til å snu seg, sånn at jeg kan krype inn i armkroken. Føle varmen hans, og mane tilbake tryggheten.. Men sinnet forsvinner ikke før jeg sovner igjen!

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tror jeg selger med en gang!

Aner ikke hvordan de beregner dette, men.. Min blogg er i alle fall verdt:

Denna blogg är värd 145 005 kr

Hvor mye er din verdt?

ps. Vana gjorde meg oppmerksom på det som sto nederst med liten skrift:
Ansvarsfriskrivning: Det värde som beräknas behöver inte ha något med verkligheten att göra. Då denna beräkning görs med tränade apor är det svårt att uppskatta ett exakt värde.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vel, jeg har sett dette fenomenet og prøvd å styre unna det, håpt at ingen skulle tenke på meg i en slik award greie.. Men så kom plutselig Choronzon med en utfordring, og hvilken kvinne ville jeg vel ha vært om jeg ikke to den på strak arm?

Med denne Award’en følger det også en utfordring:

1. Kopier Award’en på bloggen din (kopier den ved å klikke på bildet og lagre den, helst i mappen for dine bilder).
2. Link til personen som ga deg Award’en.
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
4. Velg 7 andre bloggere som du sender Award’en videre til.
5. Link til deres blogger.
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om Award’en.

Syv interessante fakta om meg selv? Kan man, i mangel av noe bedre, ta syv uinteressante fakta om meg selv?

1. Da jeg var myyye yngre laget jeg og nabovenninna mi aviser, som vi syklet rundt og solgte til inntekt for Redd Barna. Jeg lagde kryssord til disse avisene. Og premien til den som sendte inn rett svar var en pose twist. Som regel vant enten min bestemor eller venninna mi sine foreldre.. (De eneste som svarte på kryssordet, det var sikkert for vanskelig for de andre!)

2. Jeg skremte en gang faren til min bestevenninne ved å gni en våt isoporbit mot vinduet hennes. Det jeg ikke visste var at hun var borte, og den som våknet av ulydene var hennes far… Syklet ganske fort hjem igjen midt i natta ja!

3. Da jeg var tre år klatret jeg seks-syv meter opp i en stige som å se hva onkelen min holdt på med oppe på taket av nysiloen. Han snakker om det den dag i dag..

4. Mitt karrieremål var å bli adm.dir i BMW Norge.. Enda ikke kommet dit, men en vakker dag…

5. Min Abelfru (altså tåa ved storetåa) er nesten en centimeter lengre enn storetåa. Dette gjelder på begge føttene.

6. Jeg har *bank i bordet* aldri vært sykemeldt, og tror jeg må bli det snart, før de innfører nye regler som vanskeliggjør det!

7. På fredag skal jeg på en konferranse, der Harald Rønneberg skal være konfrasier! *gleder meg*

Jeg velger å ikke utfordre noen, da dette har gått en stund på bloggen og de fleste kjente helt sikkert har fått en utfordring!? Om noen føler seg glemt, si i fra, så skal jeg utfordre de som ønsker det!

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Slå på lyset!”, kommer det fra naboen i senga. Jeg setter meg opp i villelse, er ikke helt kommet ut av drømmeverden enda, men jeg strekker meg bort til nattbordslyset. Vi hadde to, lys altså, men så var det et poff og litt blårøyk, og nå har vi bare et, og så lenge vi bare har et nattbord, så er vel det nok. Det står på min side av senga, ganske enkelt fordi min del av senga brukes hele året, mens den andre delen står tom halve. Og fordi jeg er den eneste som leser på senga. Klokkeradioen, som fyllte 13 år i vårt hjem på julaften, ståår også på nattbordet, sånn at Gubben hver kveld han er hjemme kan si, “Setter du på radioen?” Han liker nemlig å ha musikk på når han skal sove. Det liker ikke jeg, men jeg har lært å leve med det..

Men tilbake til klokken 06:45 i morges. Jeg famler etter bryteren, og finner den. Gubben banner bak meg, og siden øynene mine er som en mulvarps om morgenen, spør jeg hva det er. Ikke finner jeg brillene mine heller.
“Katten har tisset i senga!”
Og jammen har han ikke rett! Midt mellom oss brer det seg en stor våt flekk. Jeg flerrer av sengetøyet i halvblinde, fortsatt ikke helt våken. Gubben finner brillene mine, og gir dem til meg. Endelig får jeg overblikk over situasjonen.

En dyne på 200*220 centimeter er ganske uhåndterlig, særlig når man prøver å unngå en våt flekk, men jeg manøvrer den inn på badet og ned i badekaret, hvor jeg spyler den med dusjen. I mangel av noe bedre, sprayer jeg på Jif Bad&dusj, og tenker at denne dyna skal på vaskeriet i nær framtid. Mens jeg holder på med dette kommer det et nytt utrop fra Gubben.
“Helvete heller, nå driter han i senga også!”

Og vips har katten som ikke skulle ut før han var kastrert havnet på utsiden av ytterdøra, fortsatt med to stykk baller intakt. Det går to minutter, så står han på altandøra og skriker og vil inn.

Sånn gikk det til at Hilde satte i gang en vaskemaskin klokken kvart over syv i morges, og at hun samme morgen satt og sov foran dataen en halv time før hun skulle være på jobb..

Håper dyna blir tørr til vi skal legge oss i kveld, ellers blir det vel enkeltdyner på oss.. Brr, det høres kaldt ut!

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mine formødre var bondekjerringer, hardtarbeidende med trevler i hendene og krokete rygg etter vannbæring, klesvasking og en haug med unger. Vindslitte ansikter, med drømmende øyne og oppsatt hår under skautet.

Jeg har bondeblod i årene, tykt som sevje nedover en furulegg. Arbeid skremmer meg ikke, jeg liker å ta i et tak, gjerne tunge tak med hender og rygg involvert. Være ute, i kontakt med dyr, følge naturens puls, våronn, slått, pløying.. Drømmen om egen gård har ligget i meg siden jeg som 12 åring satt og regnet på hvor langt bak i rekken jeg var for å arve familiegården Dalen, som min bestefar og bestemor kjøpte i 1952, og som min onkel nå skal la gå videre til sin sønn. Jeg kom veldig langt bak i arverekken, sørgelig langt bak, og drømmen ble begravet under et tonn med kumøkk.

I vår våknet den på ny, da Gubben og jeg fallt for et gårdsbruk ikke så langt unna. Dessverre ble det solgt rett foran nesene våre, men jeg tror det var skjebnen som ville bruke oss til noe annet.

Nå har vi funnet et nytt ønskeobjekt. Det er perfekt! I alle fall så og si, prisen er litt drøy, og størrelsesmessig er det noen dekar mer enn vi hadde tenkt oss, og melkekvote drar ned. Jeg vil ikke ha melkekyr, jeg vil ha hest, og sau, og kanskje en bøling med Aberdeen Angus til fredagsbiffen.. Og noen høner, kanskje også noen ender, for med den prisen kan vi trenge et andehus, der endene møtes…

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Once upon a time in Mexico

Del 2: Første kveld

Resten av bussturen til hotellet sitter de ganske stille, og bare betrakter den frodige naturen som farer forbi. Bohemen tenker sitt om sitt ikke så veldig snakkesalige reisefølge, Gubben tenker at det skal bli godt å legge seg nedpå litt når de har sjekket inn.

I respesjonen på det noe nedslitte hotellet, står Miguel de Santos og tørker støv av souvernirsamlingen som kan bli gjestenes for en neve dollars. Han er en liten, slank herremann med en lett vippet bart. Ulastelig kledt i svarte bukser, hvit skjorte og med et rødt skjerf rundt livet er han selve ikonet for en meksikaner. Han snur seg da duoen fra Norge kommer inn i resepsjonen, og tar et lite øyeblikk for å ta inn over seg hvem gjestene er.

To menn, meget lyse i huden. En høy, litt gråsprengt ved tinningen, med hvit tennisskjorte, grønne kakishorts og sandaler med ankelsokker i. Den andre er noget lavere, i en beige safariskjorte, en brun militærshorts og sorte armyboots, med en rød mageveske rundt livet. Miguel hever brynene en smule, før han går mot dem med utstrakt hånd og et strålende smil som vippet barten en tanke mer oppover.

”Welcome to Sienna de Villa, my name is Miguel, and I will be your host!”, sier han overstrømmende på gebrokkent engelsk, mens han rister hendene deres etter tur. Den laveste er hard i klipa, den høyeste har svette hender. ” Merci beaucoup”, sier Bohemen, og skjønner ikke hvorfor Gubben ser på ham med et lett irritert blikk og et snøft.

“Hemos reservado una habitación en nombre de los bohemios”, sier Gubben på perfekt spansk. Bohemen ser overrasket på Gubben, og prøvde å huske sist han hørte ham si noe som helst.
”¡Ah, sí, señor, por supuesto, he aquí las llaves!”, sier Miguel, åpenbart glad for å få snakke sitt morsmål, og gir Gubben nøklene til rommene deres.

Rommene ligger ved siden av hverandre, forbundet med et felles bad. Bohemen slenger fra seg den tunge bagen ved siden av senga, og masserer skulderen den har hengt på siden han gikk av bussen en halv kilometer fra hotellet. Rommet er ikke stort, og det er ikke akkurat noe luksusstandard. En ganske enkel innredning, med en bred enkeltseng, et nattbord, klesskap der den øverste hengselen på den ene døra truer med å slippe taket, og en kommode som har sett bedre dager. Det gjelder forøvrig hele hotellet ser det ut som. Foran vinduene er det bare moskitonetting i sprossene med vakre utskjæringer, og skodder som kan lukkes i uvær. Men akkurat nå strømmer solen inn, og danner et skyggemønster på sengen. Bohemen tar av seg sandalene, og setter seg prøvende på sengekanten.

Vifta over hodet hans durer, trafikken utenfor er rolig og støyen fra menneskene der ute høres bare som bakgrunnsmusikk. Bohemen sover nesten før hodet treffer puta.

Flere timer senere våkner han brått av at noen banker på døren med harde never. Han setter seg brått opp i det nå mørke rommet, famler etter en lysbryter og setter i et hyl når han kommer borti noe uidentifiserbart. Som en rakett er han ut av senga, og ved døra, der han finner en lysbryter. Han myser litt i det skarpe lyset, men får fort øye på den. På veggen der han famlet etter lys sitter en edderkopp  nesten på størrelse med hånden hans. Han river opp døra, og ser rett inn i øynene til Gubben. ”Har du ei jente på rommet?” spør han og strekker hals for å se inn. Bohemen rister på hodet, og prøver å komme forbi, vekk fra monsteret ved senga. ”Men det var jo ei jente som hylte like etter jeg banket på?”, fortsetter Gubben påståelig. ”Ingen jente her, herregud, hva tar du meg for?”, sier Bohemen indignert.

Gubben får med ett øye på edderkoppen, går bort til den og studerer den en stund. Bohemen kjenner nakkehårene reise seg på ryggen, og tenker at nå skulle de hatt edderkoppeksperten Nunzio her. ”Det er en mexican redknee, ufarlig for mennesker, i alle fall frisk mennesker”, sier Gubben. Bohemen ser på hånden han kom borti den med, og merker at det stikker litt i den. ”Den bet meg”, sier han og rekker fram hånden. Gubben rister på hodet og forteller at den nok bare har frigitt noen hår når han kom borti den. ”Ikke noe farlig”, sier han, tar med seg sandalene ved senga og formerlig dytter Bohemen ut, sånn at han får lukket døren. ”Men, i helvete mann, skal vi ikke drepe den? Jeg vil ikke ha den der saken på rommet mitt!”. Tanken på å sove med et sånt uhyre i krokene, kanskje til og med i sengen, får ham til å grøsse høylytt og savne senga hjemme intenst. Gubben rister tørt på hodet, og gir ham et oppgitt blikk, ”De er fredet i Mexico!”. Så er det ikke mer å si til den saken.

De inntar et festmåltid i hotellets restaurant. Det er ikke mange gjester og Miguel er servitør. Bohemen mistenker ham for å være kokken også, om det da ikke er en fru Miguel som kokkelerer. Det gjør godt med mat i kroppen, og et sterkt, noe lunkent øl i gedigne glass, får hodet til å føles ganske lett. De får vite at ølet er hjemmebrygget av Miguel selv, at han er gift med Maria og har fem barn. Han og kona driver hotellet, og bor i et hus i bakgården.

Etter å ha takket for maten, går de ut i natten, fra stranden høres musikk og den surringen som mennesker avgir når det samles mange på et sted. Latter bryter igjennom de monotone samtalene, og etterhvert som de nærmer seg høres klirring i glass. En meksikansk fiesta. De blir tatt i mot med åpne armer, og snart sitter de med en rekke tequilashots og sangrita foran seg. En shot og en sangrita, annenhver gang, og våre venner begynner å synge med orkesteret som spiller, skåle med damene som sitter ved siden av.

At de senere på kvelden tar et nattbad nede på stranden, løper for livet da en krabbe prøver å sette klørne i dem og spyr i kor bak en ananaspalme, snakker fortrolig med en frodig og særdeles vakker postkasse og raver rundt med armene i hverandre mens de synger Viva el España i gatene, kommer de absolutt ikke til å huske noenting av neste dag.  Heller ikke hvorfor en lokal guide kommer for å ta dem med inn i jungelen på tur…

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Once upon a time in Mexico

Del 1 : Ankomsten

Støle etter den lange flyturen, står våre to venner, Bohemen og Gubben, og venter på bagasjen. Gubben står og strekker ut nakken etter å ha sovet i en litt krokete stilling de siste timene, mens Bohemen febrilsk tørker bort sovesikkelflekken Gubben har etterlatt på skulderen hans. Bagasjen kommer, en  liten bag til Gubben, en trillekoffert og en stor bag til Bohemen. Gubben ser litt oppgitt på mengden bagasje, men trøster seg stille med at hans bag er lett.

Heten slår i mot dem i det de forlater airconditioneren i terminalen. Utenfor blir de stående et øyeblikk for å orientere seg, da en gruppe med barmfagre mexichicas duvende går forbi dem. Den ene ser på Bohemen med sugende blikk, før hun sier noe til venninnene på spansk som gjør at alle snur seg og ser på ham, mens de fniser høylytt. Bohemen hever et øyenbryn spørrende, og føler seg med ett som en veldig blek gringo.

”Du sier ikke akkurat mye, gjør du vel?”, sier Bohemen til sin turkamerat, som ikke har fått med seg damene. Han ser på Bohemen, putter en porsjon snus under overleppen, rister på hodet og peker på et skilt hvor det står ”EL TAXI”. ”Men i helvete da, har de ikke vanlige drosjer i dette landet?”, utbryter han, oppgitt av tanken på å sitte i en liten, overopphetet elbil i nesten en time. Gubben ser på ham, blunker et par ganger, trekker på skuldrene, mens han retter på snusen med tungen og peker på et annet skilt; ”EL BUS”. Da demrer det for Bohemen.

Bussturen tar lengre tid enn forventet, og temperaturen stiger til høyder som får det til å koke for Gubben. Han er våt fra innerst til ytterst av svette, det drypper fra pannen hans, nedover kinnene, før det samler seg en dråpe på haken, som ustanselig drypper svette ned i skjorteåpningen hans. Bohemen ser uforskammet godt ut til tross for heten, der han sitter i trekken ved vinduet. I hånda holder han en batteridrevet vifte som han kjøler halsen med.

Gubben ser seg rundt i den tilårskomne bussen, som hver gang bussjåføren girer, gir fra seg et stønn fra girkassen som forplanter seg gjennom hele den massive busskroppen. Man kan formelig føle hvordan den sliter i oppoverbakkene. På skrå foran ham sitter et amerikanske ektepar. Store pratsomme amerikanere. Mannen sitter mot midtgangen, slik som han selv, og en god del av den amerikanske skinken henger utenfor setet.

I setet ved siden av sitter en ungjente på knapt 16 år. Hun sitter på ungdommers vis, med ryggen mot vinduet og beina i setet ved siden av. Hun er tynn, altfor tynn og veldig blek, nesten gjennomsiktig. Håret er langt og pistrete, med en skitten brunoransje farge, som av en hårfarging gone bad. Antrekket er en rød topp, med en dyp utringning som ikke  avslører mer enn at hun er blek også på brystet. Shortsen, rød den også, er kort og fremhever de lange beina som er bøyd opp i setet. De er litt beinete, men pene på en litt uferdig måte. Gubben ser opp igjen, og møter blikken til jenta. ”What the hell are you looking at?”, freser hun og avslører en slepen sørstatsdialekt. Gubben setter opp et likegyldig ansiktsuttrykk og trekker på skuldrene før han ser bort.

Bohemen har fått med seg hva som har skjedd ved siden av ham, og ser på Gubben med et litt nedlatende glis. ”Du liker dem unge, skjønner jeg!” Gubben rynker på nesen, rister sakte på hodet samtidig trekker fram lommeboka fra magevesken. Han viser fram bilder av Gamla hjemme, og datteren deres. ”Litt av en Solstråle det der”, sier Bohemen og peker på bilde av datteren. Gubben nikker stille, og får et vemodig uttrykk i ansiktet, og Bohemen kjenner det også; et lite stikk av hjemlengsel.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld har jeg blitt tildelt et ansvar som jeg helt ærlig syns er litt stort, kanskje litt for stort! Neida, det går jo bra, det er bare det at jeg er litt redd for å gjøre feil!

Hva er ansvaret da, spør du kanskje deg selv..

Vel, det skal jeg si deg, i kveld har jeg ansvaret for at 12 hester får kveldsmat i rett mengde. Høy/ensilasje og havre/energi…

Jeg må huske at Mister skal ha vann på både høy og kraftfor, at Verzace skal ha en bøtte med noe gørr i tillegg til det andre, og at Rappen må ha maten ferdig servert i boksen før han slippes inn, ellers går han berserk av sult..

De fleste andre er greie, det er bare å ha maten inn i boksen deres, særlig kraftforet er populært, det humres utålmodig når naboen får, og lyden av gomlende hester fyller stallen..

Når jeg tenker meg om, så gleder jeg meg bare, det er jo ikke skummelt i det hele tatt!

Lille Solstråle like utfor stallen! Bakbeina til Rappen vises i bakgrunnen..

Takk til VGB som endelig har fikset innleggsboksen, sånn at bokstavene ikke lenger fortsetter i det uendelige utenfor siden!!

You made my day!

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er tomt oppe i hodet mitt, jeg har ingen ting å skrive om.. Men kanskje jeg greier å tyne ut litt, noen få ord bare, med et bilde som illustrasjon?

Onsdag er en dag i skyggeland, litt sånn twilight mellom uke og helg. Det er som oftest den dagen jeg mister motivasjonen på når jeg har begynt å spise sunnere, trimme, slanke meg, skrive, legge ut mer bilder på bloggen, holde huset ryddig, vaske mer klær, med andre ord slutte med skippertak, men gjøre ting jevnt og trutt…

I dag er det onsdag, og løftene jeg selv ga meg på søndag er borte, helt bakerst i hippocampus. Så jeg spiser en sjokolade, og joda, jeg begynte å gjøre sit-ups på mandag, men ups, det glemte jeg visst på tirsdag, og noe sier meg at det ikke blir gjort i kveld heller..

Jeg har forresten sendt min kjære en tur til Oslo, han skal på den amerikanske ambassaden i morgen for å få US Visa.. Jeg har tullet litt med at han nok blir merket som mulig terrorist, og aldri får komme inn i USA.. Men jeg håper det ikke går troll i ord, for han trenger den jobben i “statene”/Mexico!

Jeg prøvde meg som passfoto-fotograf i dag. Skygger bak ørene viste seg å bli et problem, men vi fikset det tilslutt. Deretter måtte bildet bli 50*50mm, hodet måtte være mellom 25 og 33 mm høyt fra toppen av hodet til haken, høyden fra øynene og ned til bunnen av bildet måtte være mellom 28 og 35 mm.. Jeg strøk på et punkt, og det var at hodet ble 2 mm for langt.. Og etter at jeg hadde jobbet med å beskjære, forminske og nedskalere bildet i over en time, og han tok utskriften, så viste det seg at skriveren ikke var bra nok, så han måtte bestille time hos Japan Photo i Oslo alikevel..

Så i natt sover jeg alene.. Midt i senga!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den tredje uken i året har kommet til tirsdag kveld allerede, og her kommer noe nytt på bloggen min!

Hver uke legger jeg ut en favorittartist eller gruppe, eller hva det enn måtte være…

Denne uken er det dette som er min utvalgte:

Resten av uken vil den være å finne i venstre hjørne av bloggen, like under headeren min! Enjoy!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ganske dristig å si noe sånt når det såvidt er over frysegrader og snøen ligger dyp og vassen. Men jeg la merke til noe rart når jeg kjørte lille Solstråle på skolen i morges, jeg hadde kjørt i 3-4 kilometer da jeg oppdaget det, og var egentlig nesten hjemme, men for første gang på noen måneder kjørte jeg til skolen og tilbake uten fjernlys! Det var så lyst at jeg ikke hadde tenkt på å slå dem på engang!

Og da tenkte jeg med et smil at nå kommer våren!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Neida, jeg skal selvfølgelig holde meg hjemme. Kan jo ikke dra ut og reise, sånn midtvinters. Det er jo det som gjør det verdt å bo i Norge, sprengkulde, snø, isglatte veier og salt, som spiser opp understellet på bilen! Finnes ingenting som er så sjarmerende som god gammeldags norsk vinter. Og det har vi jammen meg hatt i år også. Når det er 15 minus på gradstokken i Sandnessjøen i 14 dager, så er det kaldt, det kan jeg love deg! Men nå har det blitt mildere, og vi er snart i februar.. Og når februar begynner å gå mot mars, det er da det skjer!

Neida, fortsatt ikke jeg som skal ut å reise. Jeg holder meg hjemme, kan jo ikke dra fra Norge når våren begynner å komme, fuglene returnerer hjem for å stifte bo igjen, og man selv begynner å tine sånn at livgivende safter begynner å renne i årene og fremtvinger vårkåthet..

Det er selvfølelig gubben, min kjære, som skal reise. Til Mexico. Eller først til Houston (we have a problem!), også ut til båten med helikopeter.. I varme, sol og sommer må han sitte oppe i kranen sin i fem uker før han får komme hjem til oss igjen! Stakkars ham!

Lurer på når det blir min tur til å se verden…

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Just me

Men bilder lyver, what else can I say?  

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende