Once Upon a Time in Mexico
Del 4: Flukten
Gubben tar et hardt tak i armen til Bohemen, trekker ham i ly ved den store steinen han brukte som stupebrett og skyller bort blodet med vann, for å se på nærmere på såret. Det siver fortsatt blod fra det, men det ser ikke alvorlig ut. Ikke for øyeblikket i alle fall, og ikke i forhold til de fem som fortsatt står på elvebredden og hoier. Flere kuler treffer vannet i nærheten av dem, men de står heldigvis trygt bak steinen.
”Hva skal vi finne på?”, spør Bohemen, ”overgir vi oss?”. Gubben rister sakte på hodet, og har fått en dyp tenkefure mellom brynene. Han ser seg rundt, men finner ingen utvei, steinene bak dem er for glatte, og uansett ville de da være fritt vilt for kulene når de kom opp dit. Eneste utvei er vannveien, under vann.
”Kan du svømme under vann?” Det høres egentlig ikke ut som et spørsmål, mer som en ordre. Bohemen prøver å riste febrilsk på hodet, men skjønner at han ikke har noe valg.
”Det er enda nesten fire timer til det blir mørkt, og så lenge kan vi ikke stå her, så vi blir nødt til å gjør dette i dagslys.”
”Men vannet er jo krystallklart, de vil jo se oss når vi svømmer forbi dem!”, protesterer Bohemen.
”Spark i elvebunnen, kom igjen!” Bohemen ser uforstående på ham, og får beskjed om å bare gjøre det. De står en god stund og sparker opp sand og mudder fra elvebunnen, og når Bohemen ser hvor grumsete vannet blir, skjønner han hva ideen Gubben har fått går ut på.
”Trekk pusten dypt, hold deg så dypt som mulig og på motsatt side av mennene. Vi må nok svømme femti meter under vann, men heldigvis har vi i det minste vannstrømmen på våre side!” Gubben gir tegn til Bohemen om å følge etter, og stille lar han seg gli under vann før han tar det første svømmetaket og forsvinner i det grumsete vannet.
Bohemen følger like stille etter, spenner fra med føttene, og bruker delvis armene for å svømme med og for å føle seg fram med. Han svømmer helt nede ved bunnen, og bruker en stein for å holde seg nede mens han padler med føttene. Det føles som lungene skal sprekke, han vil bare åpne munnen og trekke inn frisk luft, fylle lungene med livgivende oksygen. Men i stedet må han holde pusten enda en stund. Det ringer for ørene hans, han kjemper mot lysten til å stige opp, men frykten for å dermed stå ansikt til ansikt med banden gjør at han greier å svømme ti meter til, femten meter. Han kjenner det svartner for ham, lungene skriker etter luft. Da kjenner han at noen tar tak i ham og trekker ham opp.
Gubben drar Bohemen opp i frisk luft, holder hånden foran munnen hans så han ikke skal lage for høye gispe lyder når han kan fylle lungene.
”Vær stille!”, hvisker han og fjerner hånden. Bohemen ligger en stund og gulper luft i små munnfuller, mens han konsenterer seg om å være stille.
De ligger nå tyve meter nedenfor mennene. De kan skimte dem mellom trærne. Oppmerksomheten deres er fortsatt mot stedet bak steinen, og nå har to av dem tatt av seg og begynt å vasse ut i elva for å hente dem.
”Fan steike!”, kommer det fra Gubben på klingende nordnorsk. ”Nå kommer de til å skjønne at vi har kommet oss unna! Vi må komme oss lengre ned i elva før vi går opp.”
De svømmer i lange tak, strømmen begynner å avta og elven begynner å bli dypere og bredere.
”Finnes det krokodiller i Mexico?”, hvisker Bohemen spørrende til Gubben. Han nikker til svar, og peker på noe på elvebredden, men dette noe etterlater seg bare et svupp når det forsvinner ut i vannet. Bohemen setter store øyne spørrende på Gubben, som svarer med et rask nikk og svømmer mot bredden. Bohemen kan formelig kjenne at krokodilletennene synker inn i kjøtt, muskler og sener i foten hans, drar ham under vann og over i et dødens rull, sånn som han har sett skje med gnuer og sebraer på Animal Planet. Han kjenner fast grunn under føttene, og med hjelp av Gubben kommer han seg raskt opp på tørt land. Akkurat da hører de at det smeller i tenner like bak dem, de snur seg og ser en middels stor krokodille med buken halvveis opp på land, som synker tilbake ut i vannet.
De legger på sprang inn i jungelen, helt uten mål og mening, utenom det åpenbare, å komme seg vekk fra ville bandidos og sultne krokodiller.
Men mørket er ikke langt unna, og natten i Mexicos jungel er ikke det spor bedre enn dagen på samme sted. De er våte og etterhvert sultne og slitne. Bohemen tar seg selv i å savne Chica, og håper bandittene ikke gjør henne noe.
”Når solen går ned har vi omtrent en halv time før det blir skikkelig mørkt”, sier Gubben, og begynner å rive i noen busker. Han trekker fram en lommekniv fra shortsen, og takker høyere makter for at han ikke hadde den i skjorten som ligger igjen ved elvebredden. Han ber Bohemen holde, mens han begynner å flette de tynnen greinene. Bohemen skjønner ikke helt hva det er, men sier ingenting. Han er for sliten til å mene noe som helst, og i alle fall for sliten til å si i mot hva det enn er Gubben har for seg.
Det viser seg å være hengekøyer, meget primitive sådan, men de slipper i det minste å sove på bakken, som nattestid forvandles til en krigsmark for insekter, slanger og andre ulumskheter. Bål tør de ikke å lage, ikke at de hadde hatt stort å lage det med heller, annet enn å gni to pinner mot hverandre, men de tar ikke sjansen på å avsløre hvor de er, i tilfelle noen med skumle hensikter fortsatt er ute etter dem…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
